We could’ve had it all

10. februar 2011

Det gikk en måned, så falt jeg ned fra den rosa skyen. Jeg smiler, prøver å prate vanlig til deg, men jeg merker at jeg bruker de samme ordene, har de samme tankene fortsatt. Jeg forteller deg hva som foregår i hodet mitt, men du skjønner ikke sammenhengen. Og det er vel ikke så rart.

Jeg har aldri vært noe god på å fortelle eller å vise hva jeg føler, men det betyr ikke at følelsene ikke er der. For det er de.

Men ingenting av det betyr noe lenger. Det eneste jeg er sikker på er at jeg er alt for glad i deg, alt for avhengig av deg, til å glemme deg. Derfor skal jeg gjøre som jeg alltid gjør – pakke bort følelsene til de er nesten borte.

Advertisements

Fredlysning

7. januar 2011

Den dagen her har vært rimelig fucked. Har ikke sovet mer enn fire timer siden mandag, og får ikke puste. Hurra for det.

Ellers tenker jeg mye på Deg. Jeg vet jeg gjør mye tull, men jeg tror jeg skal klare å rette opp i det snart. Håper du er tilgivende. Også begynner jeg å bli ganske så glad i Deg nr 2. Du er sweet. Kongen og gammel mann. Minner som kom uten at det skjedde.

Deg nr 3: Jeg savner deg som bare det, men jeg tror du vet det ganske godt. Jeg kikker opp og du kikker ned. Skal ønske meg kikkert til bursdagen min, så ser jeg deg kanskje litt bedre.

Felles for Deg 1, 2 og 3 er at jeg vil prøve å holde fast før de forsvinner helt.  I det siste har jeg vært som en vind mot løvetannsfjon, men det skal endre seg. Jeg lover.

We own the sky

20. desember 2010

Jeg pakker inn ordene i små gaver. Jeg gir deg en og en, som en julekalender. Du gir meg små pakker tilbake, små gaver som antageligvis ikke ville ha betydd like mye for alle andre som de gjør for meg. Jeg håper bare vi ikke går tom for gaver selv om julaften snart er her.

Confusion

27. oktober 2010

Bildet kan ha betydd så mye, men samtidig veldig lite. Jeg er forvirra. Følelser bare hopper rundt i meg og jeg har ikke kontroll på noen ting. Jeg hater det.

Jeg dropper tenkingen for i dag og ser på House istedenfor. Fusj.

Loose wires

27. oktober 2010

Er det ikke merkelig at ett eneste bildet kan forandre så utrolig mye? Det ene sekundet er du glad for at du endelig har kommet deg ut av det ødeleggende som har plaget deg den siste måneden, i det neste er alle de dårlige følelsene tilbake. Alt på grunn av ett bilde.

Rart hvordan følelser du ikke trodde du hadde, plutselig kommer frem et par måneder etter at de skulle vært der.

Vel, klokka er 03.16, og skal stå opp om en time og 44 minutter. Jeg er sulten og trøtt, men jeg får ikke sove, og vippsann, der var klokka 05.28. Jeg aner virkelig ikke hvor de siste to timene har blitt av, men sånn kan det gå. Bloggen halvdør litt om dagen, jeg har ikke ork eller inspirasjon til noe som helst. Jeg bare tenker, tenker, tenker hele tiden. På små ting og på store ting. Men nå kan jeg ikke tenke mer på en liten stund, for nå må jeg kle på meg, sette opp håret i en slags tugge og kline på litt sminke for første gang på over en uke. Det har vært godt med ferie, men det skal jammen meg bli godt med skole igjen også!

colour my world

3. oktober 2010

no mountain nor sea,
no thing of this world,
could keep us apart.
because this is not my world.

you are.

Har fremdeles ingenting interessant å meddele, så det blir mest bilder i dag og. Tok dem i Stryn i starten av juni, da vi var på klassetur.

Hvilket likte du best?

You were my everything

20. august 2010

Jeg savner deg, mammaen min.

Når kvelden faller på

31. juli 2010

Noen ganger liker jeg å sitte helt stille ute på trappa når kvelden faller på. Skyggen min ligger rett foran meg, men på grunn av trappetrinnene, er den skrukkete. Den ligner på et trekkspill.

Snart blir gatelykta tent, og jeg kan se små nattsvermere fly rundt den. Jeg lurer på om nattsvermerne var der før også, bare at jeg ikke kunne se dem fordi det ikke var noe lys i lykta. Eller kanskje de begynte å fly der da lyset ble slått på? Det er sånne tanker jeg tenker når jeg sitter på toppen av trappa og kvelden faller på.

Jeg hører mødre og fedre som roper at barna skal slutte med leken og komme inn. Når sola kryper ned bak naboens hus begynner jeg å fryse. Nå er det menneskene på den andre siden av jorda som skal få sollys og varme en stund. Jeg legger hodet bakover og ser opp mot himmelen. Når jeg ser den første stjernen lukker jeg øynene og ønsker meg noe. Når jeg åpner dem igjen ser jeg en stjerne til. Og en til, og en til. Og snart er det så mange stjerner at jeg ikke greier å telle dem.

Nå er det mørkt og det er på tide å gå inn. Mens jeg går ned trappen til rommet mitt tenker jeg at jammen er det fint å sitte sånn på toppen av trappa når kvelden faller på.