Det verste av alt er tomrommet. Ikke inni meg, men fysisk, utenfor. Jeg mangler stedet jeg pleide å ha armen når jeg så serier i sengen. Jeg mangler det jeg pleide å klemme da ting ble skummelt, flaut eller så bra at jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg mangler leppene som pleide å vekke meg om morgenen. Jeg mangler det som holdt rundt meg da jeg lagde mat til oss, og jeg mangler den gode ekstrasengen jeg kunne ligge på og kose med samtidig, om jeg ikke fikk sove.

Jeg har aldri vært en kosete jente. Første gangen du ga meg en klem, håpte jeg bare at den skulle bli over. Nå skulle jeg ønske jeg aldri hadde sluppet taket.

Og selv om det egentlig ikke er så lurt, selv om du har lyst til å gifte deg snart, og selv om det jeg er mest redd for her og nå, er å bli forelsket, så tror jeg vi to, sammen, kunne hatt det godt, i det minste for en stund. Jeg er glad i deg, og det neste året blir vanskelig.

Reklamer

what did you expect

12. september 2011

Jeg advarte deg. Du sa jeg var så bra, at jeg var en av de beste du hadde møtt. Jeg sa at det ikke stemte. At du kom til å finne ut hvordan jeg egentlig var før eller senere. Du trodde ikke på meg, mente at du kjente meg godt nok, selv om det ikke var lenge siden vi pratet sammen for første gang. Jeg er sikker på at du angrer på de ordene nå.

Jeg vet ikke hvorfor du plutselig ikke vil prate med meg, jeg aner ikke hva jeg har sagt, men jeg skjønner at det ikke er noe bra. Jeg trodde allikevel at du var mer voksen i sånne situasjoner. Det er tross alt du som er den som forteller meg hvordan jeg skal takle ting. Det er du som er rolig. Det er du som blir skuffet når jeg gjør dumme ting. Jeg trodde jeg endelig hadde funnet den ene personen som kunne være der – uansett, og hjelpe meg når jeg hadde det vondt.

Jeg antar du ikke var den personen for meg, men jeg vet ting blir mye lettere for deg nå, uansett hva grunnene er. Jeg vil at du skal vite at jeg setter utrolig stor pris på det du har gjort for meg, selv om du antageligvis ikke kommer til å lese dette. Kanskje løser det seg også, bare jeg får pratet med deg. Ingen vet hva som skjer, før det har skjedd. Akkurat nå vet jeg ingenting selv om det har skjedd. Jeg antar det bare er sånn livet er av og til.

Tell me when you hear me falling
There’s a possibility it wouldn’t show

Det er sommer. 20 grader, stekende sol. Jeg burde vært lykkelig nå. Jeg burde vært super, kost meg, hatt det fint. Spist is, vært ute med venner, ligget i gresset hele dagen.

Istedenfor sitter jeg inne og ser på Grey’s Anatomy. Jeg lurer på hvorfor jeg alltid er den som tar kontakt, samtidig som jeg unngår alle. Utenfor er det sommer, men inni meg er fortsatt den kalde, triste vinteren. Jeg lever ikke, jeg bare er i live.

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Finner ikke ordene. Jeg savner deg.

We could’ve had it all

10. februar 2011

Det gikk en måned, så falt jeg ned fra den rosa skyen. Jeg smiler, prøver å prate vanlig til deg, men jeg merker at jeg bruker de samme ordene, har de samme tankene fortsatt. Jeg forteller deg hva som foregår i hodet mitt, men du skjønner ikke sammenhengen. Og det er vel ikke så rart.

Jeg har aldri vært noe god på å fortelle eller å vise hva jeg føler, men det betyr ikke at følelsene ikke er der. For det er de.

Men ingenting av det betyr noe lenger. Det eneste jeg er sikker på er at jeg er alt for glad i deg, alt for avhengig av deg, til å glemme deg. Derfor skal jeg gjøre som jeg alltid gjør – pakke bort følelsene til de er nesten borte.

Fredlysning

7. januar 2011

Den dagen her har vært rimelig fucked. Har ikke sovet mer enn fire timer siden mandag, og får ikke puste. Hurra for det.

Ellers tenker jeg mye på Deg. Jeg vet jeg gjør mye tull, men jeg tror jeg skal klare å rette opp i det snart. Håper du er tilgivende. Også begynner jeg å bli ganske så glad i Deg nr 2. Du er sweet. Kongen og gammel mann. Minner som kom uten at det skjedde.

Deg nr 3: Jeg savner deg som bare det, men jeg tror du vet det ganske godt. Jeg kikker opp og du kikker ned. Skal ønske meg kikkert til bursdagen min, så ser jeg deg kanskje litt bedre.

Felles for Deg 1, 2 og 3 er at jeg vil prøve å holde fast før de forsvinner helt.  I det siste har jeg vært som en vind mot løvetannsfjon, men det skal endre seg. Jeg lover.

We own the sky

20. desember 2010

Jeg pakker inn ordene i små gaver. Jeg gir deg en og en, som en julekalender. Du gir meg små pakker tilbake, små gaver som antageligvis ikke ville ha betydd like mye for alle andre som de gjør for meg. Jeg håper bare vi ikke går tom for gaver selv om julaften snart er her.

Confusion

27. oktober 2010

Bildet kan ha betydd så mye, men samtidig veldig lite. Jeg er forvirra. Følelser bare hopper rundt i meg og jeg har ikke kontroll på noen ting. Jeg hater det.

Jeg dropper tenkingen for i dag og ser på House istedenfor. Fusj.

Loose wires

27. oktober 2010

Er det ikke merkelig at ett eneste bildet kan forandre så utrolig mye? Det ene sekundet er du glad for at du endelig har kommet deg ut av det ødeleggende som har plaget deg den siste måneden, i det neste er alle de dårlige følelsene tilbake. Alt på grunn av ett bilde.

Rart hvordan følelser du ikke trodde du hadde, plutselig kommer frem et par måneder etter at de skulle vært der.

colour my world

3. oktober 2010

no mountain nor sea,
no thing of this world,
could keep us apart.
because this is not my world.

you are.