Jeg gikk den ene trappa opp. Tok høyresvingen bort til min dør. Gikk inn, tok av meg skoene, snudde meg rundt, og låste igjen. Låste igjen døra.

Jeg gikk videre inn. Spiste to boller og drakk et glass sjokolademelk imens noen tårer trillet, og jeg skrudde på spotify, satte på den første lista jeg så.

Nå sitter jeg her plutselig, flere timer senere. I mørket, i senga mi. Innelåst. Og vips, er alt jeg har jobbet med det siste året borte. Jeg er tilbake i kjelleren min, med seriene mine og drømmeverdenen, og ingenting utenfor får lov til å eksistere. Og jeg kan ikke fatte hvordan det skjedde.

Det verste av alt er tomrommet. Ikke inni meg, men fysisk, utenfor. Jeg mangler stedet jeg pleide å ha armen når jeg så serier i sengen. Jeg mangler det jeg pleide å klemme da ting ble skummelt, flaut eller så bra at jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg mangler leppene som pleide å vekke meg om morgenen. Jeg mangler det som holdt rundt meg da jeg lagde mat til oss, og jeg mangler den gode ekstrasengen jeg kunne ligge på og kose med samtidig, om jeg ikke fikk sove.

Jeg har aldri vært en kosete jente. Første gangen du ga meg en klem, håpte jeg bare at den skulle bli over. Nå skulle jeg ønske jeg aldri hadde sluppet taket.

Og selv om det egentlig ikke er så lurt, selv om du har lyst til å gifte deg snart, og selv om det jeg er mest redd for her og nå, er å bli forelsket, så tror jeg vi to, sammen, kunne hatt det godt, i det minste for en stund. Jeg er glad i deg, og det neste året blir vanskelig.

Mye vil ha mer

10. april 2013

Føsj. 

how do i even

6. april 2013

apati (ɑpɑˈtiː)
substantiv maskulin entall/singular
1. mangel på sjelelige følelser, interesseløshet
2. mangel på vilje til å foreta seg noe, likegyldighet

Helst skulle jeg ønske jeg kunne vært like apatisk nå, som det jeg har vært det siste halve året. Jeg er så full av hat, sinne, glede, kjærlighet og tristhet at jeg er kvalm, og jeg har ingen anelse om hvordan man får ut sånne følelser. Om jeg kjenner at jeg vil gråte, ender jeg opp med å sitte og vente på tårer som aldri kommer. Er jeg glad, vil jeg hoppe og skrike og smile store smil, men kroppen min vil ikke. «Du kan smile, men ikke mer enn vanlig, det gjør deg sårbar», sier den.
I dag har jeg satt meg på samme sted du og jeg satt i natt. Bare for å se om jeg kan få frem noen av de samme følelsene igjen, uten å legge frem hjertet mitt.

Følelser skremmer meg. De skremmer meg så mye at jeg blir fysisk syk. Jeg vil tilbake til apatien.

Det er snart sommerferie, og jeg gleder meg helt latterlig mye. Å bli ferdig med dette skoleåret blir så utrolig godt! Blir ikke mindre gira av å tenke på planene jeg har heller. 12 dager i Barcelona med onkel, tante og kusiner, flere turer til Kolbotn og Asker for å besøke familien, Slottsfjell-festivalen, to uker i Valdres med en herlig gjeng og ikke minst så flytter jeg! Helt for meg selv, i en (forhåpentligvis) søt hybel. Vil bare hoppe og skrike og klikke i trekanter og sirkler!

Nei, jeg klarer faktisk ikke å vente. 12 skoledager, én eksamen, to helger og masse kos, så er vi der!

what did you expect

12. september 2011

Jeg advarte deg. Du sa jeg var så bra, at jeg var en av de beste du hadde møtt. Jeg sa at det ikke stemte. At du kom til å finne ut hvordan jeg egentlig var før eller senere. Du trodde ikke på meg, mente at du kjente meg godt nok, selv om det ikke var lenge siden vi pratet sammen for første gang. Jeg er sikker på at du angrer på de ordene nå.

Jeg vet ikke hvorfor du plutselig ikke vil prate med meg, jeg aner ikke hva jeg har sagt, men jeg skjønner at det ikke er noe bra. Jeg trodde allikevel at du var mer voksen i sånne situasjoner. Det er tross alt du som er den som forteller meg hvordan jeg skal takle ting. Det er du som er rolig. Det er du som blir skuffet når jeg gjør dumme ting. Jeg trodde jeg endelig hadde funnet den ene personen som kunne være der – uansett, og hjelpe meg når jeg hadde det vondt.

Jeg antar du ikke var den personen for meg, men jeg vet ting blir mye lettere for deg nå, uansett hva grunnene er. Jeg vil at du skal vite at jeg setter utrolig stor pris på det du har gjort for meg, selv om du antageligvis ikke kommer til å lese dette. Kanskje løser det seg også, bare jeg får pratet med deg. Ingen vet hva som skjer, før det har skjedd. Akkurat nå vet jeg ingenting selv om det har skjedd. Jeg antar det bare er sånn livet er av og til.

summer 2011

21. august 2011

Det første jeg gjorde etter at skolen var ferdig, var å forte meg ned til togstasjonen og ta toget til Oslo. Etter to timer på tog, satt jeg to timer i kø. Det var gøy.

Dagen etter var jeg i konfirmasjonen til kusinen min. Jeg hadde til og med på meg kjole. Og jeg smilte!

Uken som fulgte husker jeg ikke så mye av. Koste meg masse med familie jeg ikke ser så ofte, og var en tur på Tusenfryd. Der var jeg positiv.

Tulla. Jeg vant jo over ni andre slektninger i et eller annet overpriset spill! Dette er premien, min nye (og eneste) venn, Frank.

Etter en uke i Oslo-området, dro jeg til den svenske landsbygda. Der var jeg i tre uker. Det nærmeste jeg kom sivilisasjon var tre timer i Karlstad. På bilturen hjem tok jeg bilder av meg selv for å.. Ok, jeg hadde ingen grunn. Her er et av de, ihvertfall!

Etter de tre ukene i isolasjon (nevnte jeg forresten at mobilen min døde den første uka jeg var der?) kom jeg hjem. Jeg jobbet en uke, før jeg dro på konfirmasjonsleir. Der ble jeg kjent med mange søte mennesker, og de to leirene var veldig koselige.

Den siste uken av ferien har jeg gjort absolutt ingenting annet enn å sitte inne for meg selv, og å gå tur med hunden, og det har vært helt greit. Det er sånn jeg liker det.

Tell me when you hear me falling
There’s a possibility it wouldn’t show

Det er sommer. 20 grader, stekende sol. Jeg burde vært lykkelig nå. Jeg burde vært super, kost meg, hatt det fint. Spist is, vært ute med venner, ligget i gresset hele dagen.

Istedenfor sitter jeg inne og ser på Grey’s Anatomy. Jeg lurer på hvorfor jeg alltid er den som tar kontakt, samtidig som jeg unngår alle. Utenfor er det sommer, men inni meg er fortsatt den kalde, triste vinteren. Jeg lever ikke, jeg bare er i live.

Sitter nå i naturfagen og hører på en meget givende samtale jentene i klassen har om hår og frisører. Trist at Oda ikke er her i dag, jeg blir nemlig automatisk mer tilbaketrukket og stille uten henne. Orker ikke sitte med de andre og diskutere hår, det gir meg meg like lite som.. hva som helst.

Burde kanskje starte med naturfagleksene, eller kanskje webdesign. Eventuelt foto eller prosjekt til fordypning. Men istedenfor sitter jeg her og blogger på bloggen jeg ikke har brukt siden januar/februar. Mhm, prioriteringer er jeg god på!

Det skjer liksom ingenting i livet mitt for tiden, ingenting jeg vil skrive om her ihvertfall. Vil bare nevne én ting til før jeg avslutter: gravskjending er noe av det mest respektløse og grusomme jeg vet om. dere som driver med det – tenk på hvor mange dere egentlig sårer pga det lille rushet dere får når dere driver med det.

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Finner ikke ordene. Jeg savner deg.